Motiverende å få ryddet opp hjemme på kun 10 minutter ?

Har du problemer med at få gjort dit hjem rent? Flyder det med ting og sager i alle rum? Eller er der bare ikke visuel ro på i dit hjem?

Så er her et bud på hvordan du får ryddet op og får dit hjem til at være ryddet op – på blot 10 minutter!

ADHD-couch Anders gir gode råd for hvordan du holder det ryddig hjemme, og påstår du kan klare det på 10 minutter! Se selv her http://www.altomadhd.dk/2009/12/sadan-rydder-du-op-i-dit-hjem-pa-10-minutter/

Vekk med taushet, tvil og tabu om psykisk sykdom !

"Væk med tavshed, tvivl og tabu om psykisk sygdom" er mottoet til nettsiden EN AF OS. Her finner man informasjon og gode råd som omhandler vanskelige tema om psykisk sykdom.

:



Les hva Patricia Skernby skriver om sin oppvekst som stemplet "møgunge"
”Du er en møgunge”, ”du bliver aldrig til noget” og ”du kan ingenting” var den mur, der mødte Patricia Skernby, da hun var barn. Men Patricia var ikke en møgunge – hun havde sygdommen ADHD. I dag mange år senere er Patricia glad for, at hun kæmpede sig til en anderkendelse af sin sygdom, men ser også tilbage med følelsen af svigt.

Allerede i børnehaven var Patricia’s opførsel anderledes end hendes jævnaldrende. Hun lavede altid ballede, og som straf gik dagen ofte med at vente på en stol, indtil hendes forældre kom for at hente hende.

I skolen var den også gal. Patricia havde svært ved at indordne og koncentrere sig og fik at vide af lærerne, at hun var en møgunge, der intet kunne og aldrig ville blive til noget. Og selvom hun i femte klasse virkelig prøvede at ændre opførsel, var hun allerede stemplet.

”I sommerferien inden femte klasse fik jeg nok. Nu skulle jeg vise dem. Da jeg kom tilbage til skolen begyndte jeg at følge med og opføre mig ordentligt. Men lærerne troede ikke på mig, så når de andre lavede ballade, var det som regel mig, der fik skylden.”

Sådan gik Patricias barndom. Lige meget hvor meget hun prøvede, blev hun stort set altid mødt af en mur af mistro.

Så sig selv i søsteren

Da Patricia gik ud af niende klasse, indtraf et vigtigt vendepunkt. Stella, Patricias yngre søster, fik nemlig konstateret ADHD af en psykiater, fordi skolen, på trods af en bestået Mensa-test, ville have, at hun skulle tage et ekstra år i børnehaven. Hun kunne nemlig ikke opføre sig ordentligt. Her genkendte Patricia noget.

”Jeg blev pludselig afklaret om, at jeg led af ADHD – da jeg kunne genkende de samme kendetegn, som Stella havde. Jeg lavede nemlig også altid ballade i børnehaven. Jeg lavede generelt meget ballade, da jeg var barn.”

Selvom Patricia nu var overbevist, skulle det vise sig at være besværligt at få hendes forældre til at erkende, at hun også led af ADHD.

Tvang forældrene til erkendelse

Selvom Patricias forældre kunne se, at hendes historie gentog sig med Stella, nægtede de nemlig at erkende, at Patricia havde haft ret hele tiden.

”Til sidst tvang jeg faktisk mine forældre til at indrømme, at jeg havde haft ret. De sagde hele tiden, at det var meget værre med Stella, men jeg var præcis ligesådan, da jeg var mindre. Jeg var ikke en møgunge, jeg havde ADHD.”

Lukket ude

For Patricia var det en kæmpe lettelse, da hun fandt ud af, at hun havde ADHD. Men med visheden kom også følelsen af svigt. I stedet for at tale med hende om opførslen, havde folk bare lukket hende og muligheden for, at hun led af ADHD ude. Og fortidens svigt præger stadig Patricia.

”Jeg har faktisk skrevet til min gamle skolelærer og fortalt, at jeg havde ADHD – og ikke bare havde været et uroligt barn, der bare skulle lave ballade. Generelt har jeg været meget sur på mine omgivelser. Jeg føler, at de har svigtet mig ved aldrig at lytte til mig. Jeg blev bare fuldstændigt ignoreret.”

I dag er Patricia uddannet som social- og sundhedshjælper. Hendes studievejleder mente, at hun, på grund af sin ADHD burde starte på grundforløbet selv om Patricia havde afsluttet 10. klasse, hvilket er adgangsgivende til hjælperuddannelsen. Da hun fik beskeden, spurgte hun ham direkte, om det var noget, han kunne bestemme. Det kunne han ikke – og så besluttede hun sig for, at hun ikke ville følge hans råd. Hun stolede i stedet på sin intuition og gennemførte uddannelsen.

Super-fokus

Nu har Patricia gennemført en HF uddannelse og drømmer om at blive læge engang. Patricia har lært at leve med diagnosen ADHD og fokuserer på de positive sider ved at have ADHD. Hun bruger desuden en del af hendes tid og energi på at hjælpe andre, der også har diagnosen.

”Det hele har været en rigtig hård oplevelse. Der har været så meget fokus på det negative – hvad man ikke kunne med ADHD. Selvfølgelig skal der også være plads til alt det, der har været hårdt. Men med ADHD følger der faktisk også gode ting med. Vi er for eksempel vandvittig gode til at holde fokus – bare ikke særlig lang tid af gangen. Vi er i super-fokus. Skal jeg løse en opgave, og jeg kommer i super-fokus, kan jeg løse den lyn hurtigt.”

Patricias råd:

Hvad er den værste adfærd, som omgivelser kan udvise over for personer, der har en psykisk sygdom?

”Det er helt klart at lade være med at tale med dem, fordi de er usikre.”

Hvad skal omgivelserne så gøre i stedet?

”Være nysgerrig og spørge. Hvis man er usikker, tager man afstand og går væk. Har man en psykisk sygdom, bliver man derfor ofte ensom og overladt til sig selv. Folk skal nok sige til, hvis man ikke ønsker at svare på spørgsmål. Selvom det kan virke skræmmende at spørge, skal man gøre det. For man vil hellere tales til, end man vil tales om.” 

Bildet er funnet hus Rummikub.com

Nettsiden finnes her www.en-af-os.dk/

ADHD-uken - bruk anledningen til å øke og dele forståelse

Så nærmer det seg igjen tid for ADHD-uken i Danmark:
Foreningen skriver: Vær med til at sætte fokus på ADHD i løbet af ADHD-ugen. ADHD-foreningen vil sprede viden omkring ADHD i løbet af ugen, og vi håber at alle jer frivillige i lokalafdelingerne, vil hjælpe os med dette.

Hjælp folk med at blive klogere på ADHD

Målet med ADHD-ugen er, at mennesker, der ikke har ADHD inde på livet, skal blive klogere på, hvad ADHD egentligt er, hvem der har ADHD samt hvordan det er at leve med ADHD.

I år har ADHD-foreningen valgt at sprede viden om ADHD ud fra sætningen: "ADHD er som et orkester uden dirigent". Der er lavet T-shirts og sadelcovers med dette på.  Sadel covert har en QR-kode som viser til to sider der beskriver ADHD og hvordan man kan støtte personer med ADHD. Klik her for at se siderne.

Målet med siden er, at få så mange som muligt derind i løbet af ADHD-ugen. Så I må meget gerne sprede viden om siderne gennem jeres medier.

Keybak: Utrolig praktisk hjelpemiddel

Mange syns det ser harry ut å gå med nøklene utenfor buksa. Og ikke minst at de er festet til en rund metall- eller plastikkdings som henger på beltet og dingler. Det kan det muligvis være en sannhet i.
Noen har til og med samme syn på den som de hadde med gamle mobilvesker som var festet i beltet, hvilket er noe HELT annet, da de både var større, sjelden særlig pene, og særdeles udiskret.

Men Keybak-konseptet som det heter, er utrolig praktisk!
For oss som lett glemmer hvor vi legger ting, er det en gave av DIMENSJONER å alltid kunne finne nøklene på kroppens høyre side. Eller venstre. Poenget er at den alltid er på den samme side, på samme plassen.

Like elegant - og kanskje også hurtigere - enn hva en cowboy kunne mestret, har armen vært bøyd bakover, fingrene tatt et håndfast grep om nøklene, og ført dem frem til låsen. Allerede der snakker vi tidsbesparelse, og du behøvde ikke å tenke engang!

Typiske tanker som kan komme opp hos en ukyndig belåser som ikke bruker systemet kan være: Hvilken lomme var det nå jeg hadde lagt nøklene i??? Oj, jeg hadde jo byttet jakke. Hadde ikke Johnny lånt nøklene mine? Kanskje jeg glemte dem i låsen, forrige gang jeg brukte dem. Osv. osv.
Med andre ord: Et tankekjør uten like kan lett ramme èn her, hvilket igjen fører til at man glemmer det man EGENTLIG var i gang med.
Det å låse en dør, er for de fleste tross alt ikke hovedbeskjeftigelsen, men heller et meget lite delmål for å kunne nå dit man ønsker, eller gjøre det man hadde planlagt. Og allikevel kan nettopp denne operasjonen velte hele planen...

Og for ikke å glemme en annen fordel; når vi har låst opp, slipper vi bare nøklene ut av hånden, og vips har den lille men solide fjæra trukket hele knippet tilbake til trommelen. Nærmest lydløst, du behøver ikke engang sjekke at det er tilbake på høyre side av buksa. Eller venstre.

Den mest hardføre utgaven, er typen som tres på beltet. Det betyr at du må ta av beltet, og dermed også buksa i mange tilfeller, for å låne ut nøklene. Fordi dette er så omfattende, gjør man ofte ikke det. Man tilbyr seg heller å hjelpe vedkommende, ved å låse opp for han eller henne. Dette fører igjen til store fordeler:
- Nøklene blir ikke borte, fordi man ikke låner dem bort.
- Mennesker rundt deg syns du er en hyggelig og hjelpsom person
- Når du kler av deg om kvelden, henger nøklene fortsatt på beltet
- Når du kler på deg igjen om morgenen, er nøklene fortsatt på samme plass
Genialt!

Man kan også få Keybak i andre varianter, hvor man klipser den på beltet, eller utgaven med krok som man klikker på beltehempene, men vær obs: Jo enklere nøklene kan fåes av, jo lettere blir de også vekk!

Nøkkelringen til venstre kan kjøpes hos Clas Ohlsson til kr 49,- og har dessuten en liten innebygd lommelykt. Kan imidlertid ikke klare mange tunge nøkler. Denne bruker jeg til mine to hovednøkler.

Link til Clas Ohlssons nøkkelring-alternativer

Link til originale Keybaks nettside: http://www.keybak.com/

Meget interessant og utfordrende ADHD-kurs om konflikthåndtering

De siste månedene har fruen og jeg deltatt i et kursforløp for foreldre til barn med ADHD, mellom 12 og 14 år. Det har vært spennende!

Første kursdagen startet med grundig presentasjon av de ca 20 parrene som deltok.
Poenget var å få frem hvilke behov man hadde for hjelp.
Deretter møttes vi en lørdag og søndag på hotel Skagen Strand mellom Skagen og Aalbæk. Dagene var fullpakket med forelesninger, dog i dialogform, god mat, spasertur og omvisning på golfklubb, og ikke minst overnatting på leilighetshotellet hvor hvert par var innlosjert i hver sin bolig.

Siste gang vi samles var i Fr.havn, hvor vi oppsummerte forløpet, og ikke minst hjemmeleksen vi hadde fått på Skagen Strand. Den besto av å arrangere familiemøter med faste mellomrom. Her skal alle familiemedlemmene som bor under samme tak delta, alle kan si hva de har på hjertet uten å bli avbrutt, man serverer f.eks. kakao og boller for å gjøre rammen hyggelig, og det skal være god tid.

Det overraskende og interessante var at nesten alle hadde positive tilbakemeldinger på dette!

Det hadde også vi. Det var nesten overveldende å få respons fra både 10 og 12-åringen som syns det var kjempefint å snakke sammen på denne måten. Alle var likestilt og sa hva de ønsket, selv om det selvfølgelig var oss voksne som tok beslutningene.

Noe av det barna tok opp på første møtet var:
- De ønsket mere lommepenger
- De ønsket mere spilletid daglig
- De syns far brukte for mye tid på data (!)

Vi snakket deretter om de forskjellige punktene. Vi voksne sa hva vi tenkte om det, og vi fant noen gode kompromisser alle ville akseptere.

Neste gang vi hadde familiemøte, snakket vi om hvordan endringene hadde vært, og om vi skulle fortsette eller endre på noe.

Dette er noe som anbefales alle familier, med eller uten diagnoser. Det ble en veldig hyggelig stund, og det kom frem ting barna hadde på hjertet som man kanskje ikke like lett fanger opp i en hektisk hverdag.

Som bonus ble vi også kjent med et par på samme alder som oss selv, fra Strandby. De har ett av tre barn med ADHD, og ganske lik familiesituasjon som oss selv. De har vi truffet og besøkt også etter kurset, og det er en herlig familie som det er lett å ha fellesskap med.

Tok sjansen - Julebord med jobben til Aalborg

I rederiet hvor jeg jobber, avholdes det årlig to julebord, av den enkle forklaring at de fleste sjøfolka jobber i 2 uker, og deretter holder 2 uker fri. For at alle skal få anledning til å delta, må det derfor holdes to julebord, med to ukers intervall. Det gjøres vanligvis rundt månedsskiftet november/desember.

I år gikk turen til Hotel Hvide Hus i Aalborg. Dette er et 15 eller 16 etasjers hotell, plassert i utkanten av byen, med gå-avstand til det meste i sentrum. Bak hotellet ligger en flott park, og bak parken igjen ligger togstasjonen, hvor jeg ankom med ekspressbuss fra Frederikshavn ved 1430-tida.

Julebord er ikke min greie. Mange med ADHD har vanskeligheter med denne settingen, som oftest består av mye mennesker, mye lyd, nye steder, ofte en del mengder alkohol, med andre ord nesten alt som ligger utenfor den daglige rutinen, som er mest forutsigbar og trygg.

Men, i år ville jeg gi det et forsøk, og jeg hadde lyst til å treffe kollegaer i annet tøy enn gult, som de fleste går i til daglig på jobb. Det er også interessant å møte mennesker i andre omgivelser, og under andre forutsetninger. Som f.eks. at man skulle på tur og hygge seg sammen, og gjerne uten å prate jobb. Vi har en gjeng på rundt 30 stk., hvor den ene halvdelen hadde reist allerede fredag ettermiddag, så de fikk en hel dag i Aalborg. Den andre halvparten reiste tidlig lørdag morgen med Superspeed fra Larvik, og fikk kun ettermiddagen og kvelden i Danmark. Bussen tilbake til Hirtshals og ferja, gikk søndag morgen kl 1030.

Da jeg ankom møtte jeg to kollegaer fra Moss, jeg har snakket i telefonen med mange ganger, men aldri truffet ansikt til ansikt. Vi gikk fra hotellet ned til Jensens Bøfhus for litt lunch, og der møtte vi en del av de andre reisedeltakerne. Etter litt seightseeing og småhandling, gikk turen tilbake til hotellet. Jeg hadde fått enerom i 5. etasje, noe jeg satte stor pris på. Her var det til og med 2 bad!
Jeg valgte det med badekar, og lå en halvtime og nøt stillheten og varmen.

Illustrajonsbilde av utsikten fra restauranten, funnet hos Google

Kl 1815 skulle vi møtes, og kl 19 var det julebordsmiddag.
Det ble en trivelig kveld. Middagen foregikk på hotellets andre etasje, med flott utsikt og høyt til taket. Vi spiste ved to langbord, og ved de andre langbordene satt det mennesker fra andre firmaer og foreninger. Utvalget av mat var fint. Alle de danske julerettene som and, fleskestek (ribbe), grønlangkål, medister, forskjellige sild, rødspette, salater, osv. Maten ble servert på to store buffèer, og det ble lite kø.

Etterhvert ble det ene bordet gjort om til dessertbord, som besto av en meget god riskrem med tilhørende varm kirsebærsaus. I tillegg mange forskjellige oster, kaker og julekaker danskene bruker til julebord. Alle fikk spist seg vel så mette.

Til maten ble det servert vin, øl, mineralvann og vann etter fritt valg.
Etter desserten hadde vi fått utlevert to drikkebonger hver, som kunne brukes i baren.
Forbruk ut over dette, betalte man selv. Under middagen spilte et band fin musikk, som økte i både takt og styrke når dessertbordet var tatt vekk ved 22-tiden.

Fra da av, ble det vanskeligere å snakke med folk. Dvs. man måtte smårope, noe som er ganske slitsomt over lengre tid. Folk gikk imidlertid litt til og fra, noen var ute å røkte, besøkte toalettet, eller bare fikk litt luft for seg selv. Og nettopp det var fint på dette hotellet: Man kunne alltid bevege seg rundt fordi det var god plass, og alltid en stille krok man kunne hvile hodet i. Eller ta en kjapp telefonsamtale :-)

Tror ikke det var noen hos oss som var på dansegulvet (selv om en maskinist forsøkte iherdig å få noen av de unge billettørdamene med seg). Rundt kl 2330 kasta jeg inn håndkleet, og gikk til rommet mitt. Utrolig deilig med fullstendig ro rundt meg!

Det ble åtte timers søvn, og deretter en 4 km joggetur gjennom Kildeparken og Aalborg midtby. Kl 9 møtte jeg opp til frokostbufféten på 15. etasje, og her var det mye godt å velge mellom. Flott å spise frokost til en slik utsikt, hvor man virkelig kan se laaangt utover det Jyske landskapet.

Kl 1030 hentet bussen oss, og kjørte til ferjeterminalen i Hirtshals. Etter en båttur på underkant av 4 timer, litt buss igjen, var vi tilbake i Horten rundt kl 1730. Og det ble tidlig kveld i campingvogna ;-)

Mitt råd til andre med ADHD som er skeptiske til julebord, og andre lignende settinger for øvrig må være dette: Finn ut mest mulig på forhånd, som hvor man skal være, hvem skal man evt. bo sammen med, hva skal spises, hvem kommer osv, så man er best mulig forberedt. Også er det smart å ha noen "fluktveier", som et hotellrom man kan trekke seg tilbake til, evt. et tomt møterom, en fin tursti i nærheten, en kamerat man kan ringe, el.lign.

Prøver medisinen igjen

Etter å ha vært pillefri i drøyt ett år, skal jeg igjen prøve meg på medisinering.
Sommeren 2011 var jeg inn og ut av sykehusene fire ganger, fordi spesialistene ikke fant ut hvorfor jeg var svimmel, hadde høy feber og vondt i kroppen. Resultatet ble at jeg skulle droppe depotpillen Equasym (bildet) som jeg brukte, og se om problemet løste seg. Det gjorde det.

I årene med medisin lærte jeg meg mange ting, som gjør at jeg ikke er avhengig av det for å fungere (nogenlunde) i hverdagen. Imidlertid forandrer jo mange andre ting seg, bl.a. blir barna våre - som også har ADHD og èn har Tourettes - større, og krever stadig mer oppmerksomhet og ressurser.

Den siste tiden har lunta mi vært ganske kort, sier fruen. Jeg har også merket at jeg ikke har samme roen og oversikten, som jeg hadde tidligere. Derfor er jeg altså i gang igjen.

Startet torsdag 15.11. med halve Motironer, altså 5 mg, hver 3 time og 20 minutt. Fra jeg står opp kl 0530. Det blir 5 doser, med totalt 25 mg i løpet av dagen.
Jeg merket ikke den store forskjellen, bortsett fra litt nedsatt matlyst og litt nedstemt. Også litt småsvimmel første dagen.
Pia registrerer at jeg er roligere og mindre rastløs om kvelden. Hun ser meg jo ikke på dagtid mens hun er på jobb...

Jeg syns ikke jeg har noe mer empati eller tålmodighet med barna, og er heller ikke mer proaktiv med mine egne gjøremål. Og en annen mulig bivirkning er ømhet over venstre øye om morgenen og kvelden, samt et slags hold i venstre side på magen. Lignende symptomer hadde jeg faktisk også på forsommeren i fjor, før jeg ble skikkelig syk.

Blir spennende å se om dette øker, eller bare forsvinner igjen. Hvis det fortsetter, er det nok et tegn på at jeg heller ikke tåler Motiron lenger, og det er ergelig da dette er den medisin som har virket best på meg tidligere.

I dag, onsdag 21.11. har jeg øket dosen til 10 mg på morgenen, da det jo er mest kritisk mht ro og rutiner når alle skal opp nesten samtidig. Deretter 5 mg to ganger, og 10 mg igjen når familien atter er samlet. Så får vi se hva som skjer...