Her vil jeg prøve å dele litt med deg hvordan det er å ha ADHD som voksen.
Jeg har lenge villet skrive dette innlegget, men syns det er vanskelig å sortere ut hva som skal med, for at leserne skal forstå hva jeg EGENTLIG prøver å forklare. Jeg prøver:
Da vår yngste sønn Simon fikk diagnosen ADHD høsten 2008, falt mange brikker på plass for oss.
Han har alltid vært veldig aktiv, og fra 7-måneders-alderen har Pia forstått at det var "noe" spesielt med han. Selv om helsesøsteren i Sandefjord prøvde å berolige oss med at "han var nok bare et aktivt barn".... Joda, den har vi hørt mange ganger siden.
Men når Simon altså fikk diagnose, kunne vi endelig se et mønster på den måten at vi nå kunne lese om ADHD, få hjelp og råd fra støtte-foreninger, hjelp fra Familiesenteret i kommunen, osv. DA begynte jeg å forstå sammenhengen, fordi det jeg så, minnet veldig mye om min egen barndom. Og ungdom. Noe også min nærmeste familie kunne bekrefte.
Perioden som fulgte syns jeg var vanskelig å forholde meg til.
På den ene siden hadde Simon endelig fått hjelp, kommet i en spesialklasse, fått medisin, og livet hjemme ble mye roligere.
Samtidig forsto Pia og jeg at når vi hadde kjeftet på Simon fordi jeg ikke gjorde det han ble fortalt, eller glemte det han skulle, var det ikke fordi han ikke VILLE være ulydig. Han klarte bare ikke å HUSKE alle tingene. Særlig jeg ble skamfull fordi jeg så tilbake på mange situasjoner som hadde endt med at han ble sendt på værelset fordi noe gikk galt. Nå tror jeg han hele tiden har prøvd å gjøre så godt han kunne. Mens jeg skriver dette blir jeg helt lei meg... hvis vi hadde visst dette tidligere, hadde han ikke fått så mange nederlag eller urettferdige behandlinger. Unnskyld Simon!
På den andre siden skulle jeg også finne ut hvem JEG er. Hadde jeg også ADHD?
Mye tydet på det, selv om fastlegen ikke mente det ut fra det han kjente meg.
Jeg forklarte han hvorfor jeg mente det selv, og hadde skrevet ned typiske kjennetegn og reaksjonsmønster på voksne med ADHD. Pia har ikke i tvil om at jeg hadde det...
Jeg fikk prøve medisin, og forandringen kom umiddelbart!
Jeg ble mye roligere og mindre rastløs. Jeg sluttet å spise usunn mat i tide og utide, og klarte å konsentrere meg mere. Jeg leste flere bøker, blader og snakket med noen få andre voksne som også hadde ADHD. Sistnevnte er ikke så lette å finne, da mange ikke vil snakke om det, eller i det hele tatt vedkjenne seg det.
Når arveligheten er ca 80%, er det tross alt nærliggende å se sammenhengen mellom minst èn av foreldrene som har barn med ADHD. Og Pia tror fortsatt ikke det er henne Simon har fått det fra ;-)
Hvem var så Jørn Elias egentlig?
De som kjenner meg fra jeg var liten, vil nok bruke noen av følgende beskrivelser:
- Rastløs, det må alltid skje noe,
- Impulsiv, ikke alltid så gjennomtenkte beslutninger,
- Lite empati for andre mennesker,
- Ser ting sort/hvitt,
fortsettelse følger...
