Noe som alltid har kjennetegnet meg, er at jeg er veldig ærlig når det gjelder følelser. Både på godt og vondt. Det betyr at jeg har vanskelig for å skjule hva jeg EGENTLIG mener, i situasjoner hvor jeg nok skulle vært mer diplomatisk. Der jeg ser andre klarer å holde masken, spille teater og virke uanfektet, er dette en stor utfordring for meg, særlig når jeg blir overrasket.
For eksempel: Hvis jeg skal på besøk til noen jeg vet har det rotete, er jeg forberedt på det, og kan fokusere på andre ting. Men hvis jeg kommer til noen som jeg tror er ryddige og perpentlige mennesker, men det allikevel viser seg at huset deres ligner en svinesti, blir jeg lettere vippet av pinnen. Og i slike situasjoner er det veldig lett å «lese» meg på hva jeg tenker.
Når fruen spør meg etter å ha handlet klær, om jeg liker det hun har kjøpt, har hun lært seg at hun alltid får 100% ærlig svar fra meg. Og det er for så vidt greit nok, for hun kjøper jo ikke klær etter MIN klessmak – det er jo hun som skal like det. På samme måte er det med mat og særlig middager som hun lager; hun vet at det kommer en ærlig mening hvis hun etterlyser respons.
I noen tlfeller kan dette også såre henne. Og mange andre mennesker som ikke kjenner meg. Derfor sier jeg sjelden hva jeg mener om noe, hvis min mening er negativ eller stikk i strid med hva andre har ment om en følelesmessig sak. Det er i hvertfall alltid smart å tenke gjennom hva jeg vi l si om saken, FØR jeg sier noe. Det har jeg lært.
Omvendt sett er jeg god til å rose og gi positiv tilbakemelding på ting jeg syns er bra! For eksempel skryter jeg av fruens middager når hun virkelig har gjort seg umake, og føden både ser og smaker fortreffelig. Da får hun virkelig tilbake for de gangene jeg kanskje ikke har sagt så mye. Og akkurat der kan veldig mange mannfolk lære noe; ofte blir jeg nesten flau på deres vegne når vi besøker noen, og vi skryter av den gode maten, mens gubben i stua ikke sier noen ting…
Jeg gir også positive tilbakemeldinger i forretninger, grillbarer, innsjekk osv. hvor servicen har vært god, og jeg som kunde føler meg sett. Til kollegaer gir jeg også rosende ord, særlig dem jeg ikke ser så ofte, men heller mailer og snakker i telefonen med. Jeg opplever selv det er deilig å bli verdsatt, og prøver også å kommunisere at jeg verdsetter dem, når vi møtes.
De gangene kjemien treffer 100%, eller jeg rett og slett møter noen som jeg bare har det SÅ hyggelig sammen med, kan jeg dermed gi altfor mye av meg selv i starten, og med det heller frastøte potensielle og langvarige vennskaper.
Jeg har måttet lære meg, at selv om alt virker OK, SKAL man gå rundt grøten noen ganger som man treffes, inntil relasjonen blir sterkere. Akkurat det har virkelig vært vanskelig for meg å lære. Jeg har tenkt slik "Når alt virker så fint, hvorfor holde tilbake på noe?" Men det skal man altså. Og vet at mange med ADHD sliter med akkurat dette. Derfor er det befriende deilig å treffe andre i samme situasjonen noen ganger, og vite at de har det akkurat på samme måte. Og dermed kunne le av det sammen.
