Det er mange ting jeg skal ha gjort, og til flere av dem har jeg bruk for hjelp utenfra for å gjennomføre. F.eks. har skatteoppgjøret kommet, og det er et par ting der som jeg ikke har fått svar på. Det irriterer meg skikkelig, fordi min plan var at jeg skulle få tilbake penger på skatten, noe som uteble.
Faktisk så ble det restskatt for første gang i mitt liv, selv om beløpet på kr 757,- ikke var skremmende. I sommer skrev Skatteetaten til meg, jeg besvarte brevet, og halvparten av spørsmålene er det ikke tatt hensyn til. Arg!
Jeg har de siste månedene holdt på med et lite byggeprosjekt, og skattepengene skulle også brukes til dette. Det kan nå ikke la seg gjøre. Det gjør meg trist, fordi å holde på med dette prosjektet ga meg skikkelig energi og glede, noe som igjen smittet over på familien hjemme.
I tillegg skal jeg holde foredrag om å ha ADHD i familien, førstkommende lørdag for en gruppe speiderledere i Aalborg. Da liker jeg å være ovenpå, ha klarsyn så jeg kan yte mitt beste. Slik har jeg det absolutt ikke nå.
På toppen av dette, virker ikke oppvaskmaskinen. Og, fristen for å sende inn oversikt over diagnoser, utgifter og annen info til kommunens saksbehandler, går også ut i dag. Samt at det er min dag til å lage middag til familien. Sukk...
--
Jeg pleier ikke å skrive blogginnlegg når jeg er såpass uklar. Kanskje jeg skulle begynne mere med det? For det er faktisk også en del av ADHD-hverdagene. Som regel fungerer jeg bra, men innimellom blir det bare masse styr, rot og uklarhet over dagene. Det hater jeg virkelig!
Når jeg har det slik, påvirker det fruen, som også blir mer usikker og irritabel. Når lunta hos oss voksne blir kortere, går det også ut over barna. Det er kort fortalt en ond sirkel.
Jeg har ikke brukt medisin på ett år nå. Og selv når jeg brukte medisin, kunne dagene gå opp og ned. Faktisk mer svingete enn nå, mener jeg å huske. Har tenkt på om jeg skal prøve en annen type medisin, f.eks. Strattera. Får jeg de samme bivirkningene som sist sommer (høy feber, svimmelhet, vondt i kroppen, osv.) er det sikkert bra medisinen, som jeg bare kan kutte ut igjen.
På slike dager tenker jeg ofte "når er det jeg så fungerer best"?
Svaret på dette er enkelt: Det er når jeg er på jobb.
Der går det meste etter klokkeslett, det er rutiner på det meste, jeg kan selv styre en del av arbeidsoppgavene, og være så sosial som jeg selv ønsker. Det er også passe mengde utfordringer, og gode kollegaer. Med andre ord: Det er temmelig stabilt og forutsigbart!
Noe man ikke akkurat kan si om livet hjemme hos oss. For den nye leser, er det slik at jeg og lillebror har ADHD, og storebror har ADD (den stille typen ADHD).
Det gjør familiehverdagen alt annet enn forutsigbar:
fruen har forskjellige arbeidstider hver dag, storebror kommer hjem til forskjellige tider hver dag, lillebror har ofte hatt dumme opplevelser med klassekamerater i løpet av dagen (og dette skal snakkes om), mat lages og serveres til ulike tidspunkter, forskjellige fritidsaktiviteter barn skal følges til og være med på, lekser hos storebror, ad hoc reperasjoner av div. innbo, biler som ikke alltid virker slik de skal, osv. i en uendelighet...
Selvfølgelig ville jeg ikke være familien foruten. Vi har det også veldig hyggelig sammen mye av tiden. Men når jeg har hatt fri 12 dager, er det som regel helt OK for meg å reise på jobb igjen i 9 dager. Også er det deilig å komme hjem til dem igjen etter noen lange arbeidsdager...
Egentlig så er jeg en progressiv type.
Nå skal jeg ta meg sammen, og gjøre det viktigste først.
1. Skrive et hyggelig og oppmuntrende svar på en mail jeg akkurat fikk
2. Ringe en servicemann, som forhåpentligvis kan fikse oppvaskmaskinen.
3. Skrive ned punkter til hva jeg skal fortelle om på lørdag.
Starter med det tenker jeg...
