Firmafest - uten meg

På fredag holder Bastø Fosen grillfest i Horten, for alle ansatte som ikke er på jobb. Dette er fordi mannskapet jobber 2 uker, og har deretter 2 uker fri. Det avholdes derfor alltid to fester hos oss. Men man kan bare delta på èn, selv om man jobber på land, og har fri til begge kveldene....

Jeg syns det er kjempebra at noen frivillige tar initiativ, og bruker masse tid og endog holder fri fra jobb og mister arbeidstimer, for å gjøre noe for andre. Det er beundringsverdig syns jeg, og jeg håper alle de påmeldte møter opp og får en flott kveld!

Jeg deltar sjelden på slike ting. Etter at jeg fikk diagnosen ADHD, forstår jeg mere av hvorfor jeg aldri har likt kombinasjonen "masse mennesker, lyd og musikk på samme sted, ofte iblandet mye alkohol".
Mange av oss med ADHD har det som om vi hører på 20 TV-kanaler samtidig; filteret som de "normale" har, gjør at de kan skille ut de lydene og den støyen de ikke fokuserer på. Det sliter jeg med.
Hvis jeg snakker med noen i nevnte omgivelser, har jeg store problemer med å fokusere på den jeg faktisk snakker med, fordi så mye annet trenger seg på og tar oppmerksomheten. Da blir samtalene fort upersonlige og oppdelte, og jeg får ikke med meg hva som blir sagt. Og da blir det enda teitere.

Til fredagens fest, hadde jeg egentlig fri og skulle være på vei hjem, men pga. konserten i Oslo dagen etter (med Jean Michel Jarre) blir jeg i Norge hele weekenden. Til tross for invitasjonen, har jeg takket pent nei, og prøvd å forklare hvorfor. Så langt har i hvertfall èn person skjønt hva jeg mente ;-)

(Bilde fra en annen firmafest, lånt fra luckyline.se)

Å avsløre seg selv kan læres. Heldigvis.

Jeg har adhd, og lærer meg nå å skulle leve med den.
Èn ting som alltid har vært typisk for meg, er at når jeg får en idè, skal det settes i verk med det samme, samt at jeg ikke alltid har sett og forstått konsekvensene av idèen.

I kveld var jeg ute og gikk en tur, og så et falleferdig hus som lå nesten på en bakketopp, med utsikt utover havet. Når sånt skjer, har jeg nå lært å kjenne igjen "symptonene" fordi jeg da umiddelbart tenker omtrent som følger:
- Wow, det kan vi sikkert kjøpe billig, fordi ingen bor der og huset ser fryktelig ut
- Vi kunne bare bodd i campingvogn i hagen mens vi brukte ett års tid på å restaurere det
- Pga havsutsikten, kan vi leie ut andre etasje til turister om sommeren, til en god pris
- Jeg får kortere vei til jobben i Norge (fordi huset lå i Hirtshals)
- Jeg har jo mye fri i jobben min, så jeg kan bruke fritiden på å pusse det opp
- Jeg har alltid drømt om hus med havsutsikt
- Osv. osv. osv.

Heldigvis har jeg lært å besinne meg i slike situasjoner.
Faktisk så mye, at jeg ikke engang ringer til Pia for å fortelle henne hva jeg tenker om det jeg har sett.
Nå klarer jeg å tenke:
- Wow, det ville nok vært flott å bodd på den adressen,
- Men, det ville ikke vært verdt prisen å flytte til en annen by nå
- Simon måtte bytte spesialklasse (som sikkert ikke finnes i denne lille byen, og måtte dermed kjøre taxi eller buss til skolen hver dag, i en større by)
- Vi ville flyttet fra venner og bekjente, samt de hyggelige menneskene i oppgangen hvor vi bor nå
- Tror ikke jeg order alt peset med å flytte alt vi eier igjen, det er jo bare 2,5 år siden sist
- Kanskje vi heller kunne leid en hytte her en gang, eller hatt en campingvogn på campingplassen her...
- Osv.

Jeg er VELDIG glad for at jeg endelig har kommet dit hen, at jeg ikke lar meg "lure" av dette tankeracet som ofte kjører i huet på mennesker med adhd.
Det betyr imidlertid ikke, at det ikke er fortsatt land å innta ;-)