Å avsløre seg selv kan læres. Heldigvis.

Jeg har adhd, og lærer meg nå å skulle leve med den.
Èn ting som alltid har vært typisk for meg, er at når jeg får en idè, skal det settes i verk med det samme, samt at jeg ikke alltid har sett og forstått konsekvensene av idèen.

I kveld var jeg ute og gikk en tur, og så et falleferdig hus som lå nesten på en bakketopp, med utsikt utover havet. Når sånt skjer, har jeg nå lært å kjenne igjen "symptonene" fordi jeg da umiddelbart tenker omtrent som følger:
- Wow, det kan vi sikkert kjøpe billig, fordi ingen bor der og huset ser fryktelig ut
- Vi kunne bare bodd i campingvogn i hagen mens vi brukte ett års tid på å restaurere det
- Pga havsutsikten, kan vi leie ut andre etasje til turister om sommeren, til en god pris
- Jeg får kortere vei til jobben i Norge (fordi huset lå i Hirtshals)
- Jeg har jo mye fri i jobben min, så jeg kan bruke fritiden på å pusse det opp
- Jeg har alltid drømt om hus med havsutsikt
- Osv. osv. osv.

Heldigvis har jeg lært å besinne meg i slike situasjoner.
Faktisk så mye, at jeg ikke engang ringer til Pia for å fortelle henne hva jeg tenker om det jeg har sett.
Nå klarer jeg å tenke:
- Wow, det ville nok vært flott å bodd på den adressen,
- Men, det ville ikke vært verdt prisen å flytte til en annen by nå
- Simon måtte bytte spesialklasse (som sikkert ikke finnes i denne lille byen, og måtte dermed kjøre taxi eller buss til skolen hver dag, i en større by)
- Vi ville flyttet fra venner og bekjente, samt de hyggelige menneskene i oppgangen hvor vi bor nå
- Tror ikke jeg order alt peset med å flytte alt vi eier igjen, det er jo bare 2,5 år siden sist
- Kanskje vi heller kunne leid en hytte her en gang, eller hatt en campingvogn på campingplassen her...
- Osv.

Jeg er VELDIG glad for at jeg endelig har kommet dit hen, at jeg ikke lar meg "lure" av dette tankeracet som ofte kjører i huet på mennesker med adhd.
Det betyr imidlertid ikke, at det ikke er fortsatt land å innta ;-)